Riksmål er folkemål

Det er hundre år siden Stortinget knesatte samnorskpolitikken. Riksmål og landsmål skulle erstattes av et kunstig filologskapt samnorsk. Folket protesterte og har etter mange års kamp fått riksmålet tilbake. Men selv om politikerne måtte gi opp språklig tvangsforing, tynges vi fortsatt av samnorskens etterlatenskaper.

Det er horribelt mange skrivefeil i norsk offentlighet og hos tilsynelatende utdannede mennesker, skrev lektor og skribent Sanna Sarromaa i VG. Kan den enorme valgfriheten ha skylden? Når du på bokmål kan skrive samme setning korrekt på nesten en kvart million forskjellige måter, blir det mye å holde styr på for noen hver. Kanskje bør vi få ryddet opp i språknormene våre, som flere forfattere nylig tok til orde for i artikkelen Rydd opp i bokmålet. For hvordan kunne vi komme dit at ett ord kan ha 32 ulike riktige varianter?

Bokmål skulle bli mer likt nynorsk

Det startet da politikerne ikke ville la riksmål og nynorsk få leve side om side. Riksmålet skulle hete bokmål, og langsomt bli til samnorsk ved å innføre radikale nynorsknære former. Med politiske vedtak i 1917, 1938 og 1959 forsvant de moderate riksmålsformene én etter én.

På førtitallet kom tvangen for fullt – nå skulle lærebøkene bare ha radikale former. Foreldreaksjonen og Riksmålsforbundet måtte samle inn over 400.000 underskrifter og varsle rettssak før departementet i 1954 gav seg og igjen tillot moderate former i barnas lærebøker. Men det varte bare i fem, år før læreboknormalen fra 1959 forbød å legge gulv i boden, savne mel til baking eller finne ravnefjær i høyfjellet. Du måtte legge golv i bua, sakne mjøl og finne ramnefjør i høgfjellet.

Samnorsken ble en fiasko

Vanlige riksmålsformer ble omsider tillatt igjen i 1981, men fortsatt skulle Språkrådet på sikt føre bokmål og nynorsk sammen. Og da samnorskfiaskoen endelig ble erklært offisielt død i 2002, ble de fleste radikale samnorskformene allikevel stående i bokmålet. For skoleelever spesielt, men også for mange andre, gjør de det vanskeligere å skille bokmål fra nynorsk.

Nasjonalbibliotekets direktør Aslak Sira Myhre mener noen stjeler et språk (se Å stjele et språk), når det radikale bokmålet han selv skriver nå har tapt terreng. Det er i så fall folk som har tatt språket sitt tilbake, etter tiår på tiår med statlig styrt radikalisering. For i dag har vi langt på vei fått språklig demokrati i Norge. Og hva har skjedd når vi endelig får skrive det som er naturlig for oss, som hele tiden har vært språknormen i hoveddelen av norsk litteratur og presse? Det viser det seg at riksmålet står sterkt i hele landet.

«Flere studier fra de siste 20 åra har vist at det er de såkalt moderate variantene som dominerer i aviser, romaner og lærebøker», skriver Kjersti Kola. Selv fant hun det samme, bare 16 prosent bruker de radikale, nynorsknære formene, uavhengig av sjanger eller forfatterens kjønn. De aller fleste skriver i dag moderat bokmål eller riksmål – i praksis går det ut på ett.

Vi er ikke mot nynorsk

Riksmålsforbundet arbeider for god språkbruk i hele Norge. Vi er slett ikke mot nynorsk, våre nettmøter før norskeksamen engasjerte mange avgangselever både i hovedmål og sidemål. Asylmottak og frivilligsentraler bruker vår populære norske grammatikk til språkopplæring og leksehjelp – den finnes gratis på våre nettsider.

Trodde du riksmål er gammeldags? Vel, det er riksmål du leser nå. Nå og nu ble valgfritt på riksmål allerede i 1952, og det er 34 år siden du kunne velge etter og snø i stedet for efter og sne. Og selvsagt kan du skrive budeia og brygga. Riksmålet følger den naturlige språkutviklingen i Norge, og er vår mest brukte skriftspråkvariant – vårt skriftlige folkemål.

(Artikkelen ble publisert i papirutgaven av VG 16. juli 2017.)

Kunst eller kakepynt?

Regjeringen har ikke kuttet i kulturbudsjettene, slik Anette Trettebergstuen påstår i Klassekampen 18. august. Påstanden blir ikke mer sann av at den gjentas hver gang Arbeiderpartiet snakker om kultur.

Staten har aldri brukt mer penger på kultur enn i 2015. I tillegg har vi endret tippenøkkelen slik at 120 millioner kroner som gikk rett i statskassa nå går til kultur. Vi skal gi kulturen gode rammevilkår, men heldigvis ikke med de rødgrønnes instrumentelle styring av kunstens innhold gjennom politiske mål om likestilling, mangfold og inkludering.

Når Trettebergstuen hevder at Ap var «godt i gang med å bygge den kulturelle grunnmuren» er det så drøyt at hun enten ikke kan ha lest Kulturutredningen, eller satser på at leserne ikke har gjort det. Evalueringen de rødgrønne bestilte av sitt eget Kulturløft, slo fast at den kulturelle grunnmuren forvitret og ble nedprioritert. Vår kunstnerøkonomiutredning dokumenterer at kunstnere tjener mindre på det de skaper nå enn før Kulturløftet.

Engerutvalget påpekte også at bevilgningsveksten ikke sto i forhold til vekst i kunstproduksjon og publikum, verken for musikk eller scenekunst. Den anbefaler økt finansiering fra private kilder og lokal kommersiell kulturproduksjon. Rødgrønn pengegalopp er erstattet av moderat vekst, det er oppsiktsvekkende at Trettebergstuen er fornærmet over det. God kulturpolitikk handler om mye mer enn hvem som raskest kan bruke mest av skattebetalernes penger. Kulturminister Thorhild Widvey har levert mer på to år enn forgjengerne fra Ap gjorde i tilsvarende perioder. Plattformnøytral medie-moms, en bibliotekstrategi med konkrete løsninger, Frivillighetserklæringen, strukturendringer i den kulturelle skolesekken og mer norsk musikk i NRK er bare noen eksempler.

Arbeiderpartiet motarbeider at kulturlivet skal få flere ben å stå på, og vil fortsette å gjøre det mer avhengig av statstilskudd. Dette er langt fra den maktspredningen som er så viktig for kunst og kultur. Enda verre er det at Ap ikke ser hvor viktig det er for en kulturnasjon at sivilsamfunnet anerkjenner hvilken verdi kulturen har. At både privatpersoner, stiftelser og næringsliv ser verdien av å engasjere seg også finansielt. Dermed står vi i fare for å tape det private engasjementet som startet norske kunstforeninger og som grunnla både Nationaltheatret og forløperen til Nasjonalmuseet. Nye initiativer av denne typen blir borte dersom Trettebergstuen og Arbeiderpartiet fortsetter å tråkke på privates engasjement med beskyldninger om at de bare vil ha noe igjen. Ekebergparken, Kistefos og Akers nye mini-Frognerpark på Fornebu er tre eksempler på at Ap tar feil. Maktarrogansen deres er tydelig og skremmende, troen på at andre enn staten fremmer kultur og vil samfunnet noe godt er ikke-eksisterende. Får ikke kunsten være fri, er veien kort fra kunst til kakepynt.

Å hevde at vårt arbeid for privat initiativ går på bekostning av statens kultursatsing er tilbakevist gjennom budsjettene. Det blir ikke mer sant om Aps kvern fortsetter å spy ut det samme budskapet. At Trettebergstuen som ny fraksjonsleder allikevel velger å fortsette å gjøre det, bærer mest av alt bud om at idétørke og økende desperasjon herjer i rosenes leir.

Publisert i Klassekampen 28.08.2015

Å se fremover

Kim Friele retter i Aftenposten 14. juli anklager mot meg om at jeg er både manipulerende og uærlig. Disse påstandene kan jeg ikke la stå uimotsagt. Den samme Friele har tidligere skrevet brev til Åpne Høyre. Da skrev hun (brevet ligger i sin helhet på Åpne Høyres blogg):

«Høyre og høyres homser og lesber bør skoleres i Høyres homohistorie - hvis så, ville dagens Høyre sluppet denneevindelige forsvarsposisjonen. "Æres den som æres bør"!I respekt for aktverdige Høyre-politikere i homokampen for flere tiår siden gjør jeg nå det, med et håp om at dagens Høyre og dagens Høyre-homser og lesber lærer å kjenne sin historie. Det er ingen historie å være flau over!»

Jeg har fortalt om noen av disse Høyrepolitikerne, som Friele skrev var aktverdige. Det er ikke ment fremstilt som en fullstendig homohistorie med stor H. Jeg vil ikke frata andrepartier eller deres politikere deres ære for det de har gjort for homosaken. Jeg beskyldes for historieforfalskning, men har altså ikke skrevet at Høyre alltid har gått i front i homopolitikken. Selvsagt har det vært motkrefter også i Høyre, men Høyre har alltid hatt stor takhøyde. Jo Benkow,som hadde jødisk bakgrunn, sa det slik: «Jeg velger Høyre fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.» Ulikhet gir mangfold og Høyre har til alle tider har sluppet frem et mangfold av politikere, også de rosa som har jobbet for homofiles rettigheter. Blogginnlegget mitt kan leses på internett.

Historie er viktig, men jeg ønsker ikke å bidra til enskyttergravskrig om den. Ser vi fremover har Høyre nå en ledelse som helhjertet støtter opp om de verdiene Kim Friele med flere har kjempet for gjennom et langt liv. Det vil jeg ikke skamme meg over.

I Sverige forteller liberale LHBT-personer at de ikke opplever at de har en åpen og fordomsfri Pride-festival i Göteborg.Demonstrasjonen mot statsråd Solveig Horne tyder på at også vår Pride fremdeles har en vei å gå. For meg er det viktig atogså skeive fra ikke-sosialistisk side føler seg velkommen påPride, og opplever at homobevegelsen respekterer dem.  Skal vi ikke være glade for FpUs arbeid, og for at regjeringspartiet FrP endret sin politikk før valget i 2013? De gode kreftenemot diskriminering og for likestilling av homofiles rettigheterhar vi i dag i alle partier. De bør stå sammen om å påvirke politikkutviklingen.

Publisert i Aftenposten 16.07.2014

 

 

Homokampen er tverrpolitisk

Noen er sinte fordi jeg undersøkte om inkluderingsministeren kunne åpne Europride. Hvorfor vil ikke venstresidens radikale anerkjenne at kampen mot diskriminering av skeive er en tverrpolitisk kamp?  

Styreleder ba meg i år sondere om fagstatsråden og andre regjeringsmedlemmer kunne delta under Europride. Slike sonderinger er vanlige, og fagkonferansen Pride House en naturlig arena for fagstatsråden. Jeg presiserte at jeg tok kontakt som representant for Europride, og mente det var tilstrekkelig. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at jeg burde brukt en privat e-postadresse.

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, skrev Øverland. På LHBT-feltet er kunnskap, opplysning og informasjon kraftfulle våpen mot diskriminerende holdninger og manglende forståelse. Modige mennesker har kjempet en tøff kamp for å oppnå de rettigheter vi homofile har fått. Kampen er allikevel ikke vunnet. Som statsministeren fremhevet da hun åpnet PridePark på onsdag, må vi gjøre vår del for å hjelpe skeive som forfølges og fengsles ute i verden. Også i Norge opplever utsatte grupper hatvold og trakassering. Mange skeive med minoritetsbakgrunn har det svært vanskelig, det er en av grunnene til at jeg valgte å engasjere meg som frivilllig. Jeg har selv blitt skjelt ut og spyttet etter fordi jeg viste kjærlighet offentlig ved å leie kjæresten min.

FrPs landsmøte endret i fjor partiets politikk, Frp er ikke lenger mot ekteskapsloven, og programformuleringer mot homofil adopsjon og kunstig befruktning for lesbiske par er strøket. I fjor hadde FpU for første gang stand i Pride park. 

Da "LHBT-diskrimineringsloven" i fjor ble vedtatt var det Høyre, FrP og KrF som foreslo én universell likestillingslov. Det gir et bedre sammensatt diskrimineringsvern, og er anbefalt av Diskrimineringslovutvalget med bred støtte i høringen. Etter motstand fra LO og venstresidens kvinneorganisasjoner ble forslaget allikevel lagt på is av de rødgrønne. Høyre og FrP har løftet det inn i regjeringsplattformen og Horne har startet arbeidet.  

Det er trist at enkelte radikale aktivister nekter å innse at Norges politiske landskap er endret. Vi som jobber for mangfold og inkludering burde stå sammen, å bruke Europride til å splitte og prøve å ekskludere vitner om at du jobber for det motsatte. 

Jeg er enig med homopolitisk nestor Kim Friele, som i 2005 sa til Blikk: "– Det er enkelt-politikere i flere partier vi kan takke for at vi står hvor vi står i dag, ikke ett enkelt parti. For tretti år siden var de fleste partiledelser tause, eller til og med misfornøyde om en av «deres egne» tok til orde for fulle rettigheter for homser og lesber. Noen talte partiformenn og kolleger midt imot. Med Ap i regjeringsposisjon i viktige deler av 70-, 80-, og 90-årene ble det derfor også Ap som kunne signere de fleste fremgangene. skrev at vi kan takke enkeltpolitikere i flere partier for hvor vi står i dag, ikke ett enkelt parti." Friele har reagert på anklagene mot Høyre, for som hun i 2007 skrev i et brev som kan leses i sin helhet på Åpne Høyres blogg, Høyres homohistorie er ikke noe å være flau over!

I 1887 foreslo Bernhard Getz å tillate sex mellom menn fordi han mente homofili var medfødt.  Et nytt forsøk på avkriminalisering i 1925 førte ikke frem, det neste i 1953 ble torpedert av bispemøtets fordømmende uttalelse. I 1969 tok justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer i et regjeringsnotat opp avkriminalisering, og da den endelig ble vedtatt i 1972 anbefalte Egil Endresen likhet for loven for heterofile og homofile.

Etter påtrykk fra Astrid Nøklebye Heiberg fjernet Norsk psykiatrisk forening homofili som sykdomsdiagnose i 1977, noe som ga homofile fulle rettigheter i forsvaret. Heiberg fortsatte å støtte DNF 48 (LLH). Karin Hafstad engasjerte seg i Europarådet for skeives levekår, og arbeidet for at WHO skulle fjerne diagnosen homofili som mental forstyrrelse. I 1982 fjernet også sosialminister Leif Arne Heløe diagnosen.

Da straffelovrådet i 1981 var splittet om særskilt vern for homofile fulgte Stortinget de to eksterne rådsmedlemmene, herunder Else Bugge Fougner, som støttet rettsvern. Jan P. Syse, Annelise Høegh og Jo Benkow talte for forslaget. Da homobevegelsen i 1982 overleverte forslag om lovregulering av homofilt samliv, som i 1993 ble Partnerskapsloven, var Mona Røkke den aller første justisminister som ga en positiv tilbakemelding. Astrid Gjertsen endret i 1984 samboerdefinisjonen for å åpne for lovregulering av homofile parforhold. Hennes statssekretær het Erling Lae. Som vi vet er alle disse, unntatt Friele, Høyrepolitikere.

Da Kim Frieles livspartner Wenche Lowzow i 1979 stod frem som den første åpne skeive på Stortinget, bidro hun til en grunnleggende holdningsendring i hele opinionen som nok var viktigere for å fjerne fordommer enn utvidelsen av antidiskrimineringsparagrafen. Det var en sensasjon langt utenfor Norges grenser at en parlamentariker var åpen homofil, og det i et konservativt parti.

I Høyre har vi en grunnleggende respekt for at hver og en av oss har frihet til å ta egne valg. Mennesker er ulike, men alle har krav på samme respekt. Ulikhet gir mangfold, i Høyre er det en kilde til fornyelse og kreativitet – velger du annerledes møtes du med åpenhet og toleranse. Med dette grunnsynet har en rekke Høyrepolitikere støttet homofiles rettigheter, det har stilt Høyre bak felles ekteskapslov og adopsjonsrett for homofile. Det har også gitt oss en rekke profilerte åpne skeive politikere som Erling Lae, Per-Kristian Foss, Bent Høie, André Oktay Dahl og Henrik Asheim.

Høyre har til alle tider sluppet frem et mangfold av politikere. I dette går det en linje, fra Norges første kvinnelige stortingsrepresentant, første kvinnelige komiteleder på Stortinget, første parlamentariske leder med jødisk bakgrunn, første åpne homofile stortingsrepresentant, første representant med innvandrerbakgrunn, første åpne homofile regjeringsmedlem og den første åpne homofile byrådsleder. Statsminister Erna Solberg åpnet i år PridePark, og hun tok selv initiativ til å delta på Aksepts hagekonsert.

Det burde være en selvfølge at alle føler seg velkommen på Pride. Eller skal toleranse bare gjelde om du har rett partibok? Hadde de som nå er sinte vært like sinte om en SV-rådgiver i fjor hadde sondert hos daværende inkluderingsminister? Høyre har alltid vært rosa og FrP har endret sin homopolitikk. Esben Esther Pirelli Benestad sa det nettopp slik: «Alle må ha anledning til å omvende seg, det er fint at Horne er med.»

-------

Etter Kim Frieles anklager i Aftenposten 14.07.2014 om at dette er historieforfalskning, er avsnittet om hennes uttalelser oppdatert med kildeangivelse.