Riksmål er folkemål
Det er hundre år siden Stortinget knesatte samnorskpolitikken. Riksmål
og landsmål skulle erstattes av et kunstig filologskapt samnorsk. Folket
protesterte og har etter mange års kamp fått riksmålet tilbake. Men selv om
politikerne måtte gi opp språklig tvangsforing, tynges vi fortsatt av
samnorskens etterlatenskaper.
Det er horribelt
mange skrivefeil i norsk offentlighet og hos tilsynelatende utdannede
mennesker, skrev lektor og skribent Sanna Sarromaa i VG. Kan den enorme valgfriheten ha skylden? Når du på
bokmål kan skrive samme setning korrekt på nesten en kvart million forskjellige
måter, blir det mye å holde styr på for noen hver. Kanskje bør vi få ryddet opp
i språknormene våre, som flere forfattere nylig tok til orde for i
artikkelen Rydd opp i bokmålet. For hvordan kunne vi komme dit at ett
ord kan ha 32 ulike riktige varianter?
Bokmål skulle bli mer likt nynorsk
Det startet da
politikerne ikke ville la riksmål og nynorsk få leve side om side. Riksmålet
skulle hete bokmål, og langsomt bli til samnorsk ved å innføre radikale
nynorsknære former. Med politiske vedtak i 1917, 1938 og 1959 forsvant de
moderate riksmålsformene én etter én.
På førtitallet kom
tvangen for fullt – nå skulle lærebøkene bare ha radikale former.
Foreldreaksjonen og Riksmålsforbundet måtte samle inn over 400.000
underskrifter og varsle rettssak før departementet i 1954 gav seg og igjen
tillot moderate former i barnas lærebøker. Men det varte bare i fem, år før
læreboknormalen fra 1959 forbød å legge gulv i boden, savne mel til
baking eller finne ravnefjær i høyfjellet. Du måtte legge golv
i bua, sakne mjøl og finne ramnefjør i høgfjellet.
Samnorsken ble en fiasko
Vanlige
riksmålsformer ble omsider tillatt igjen i 1981, men fortsatt skulle Språkrådet
på sikt føre bokmål og nynorsk sammen. Og da samnorskfiaskoen endelig ble
erklært offisielt død i 2002, ble de fleste radikale samnorskformene allikevel
stående i bokmålet. For skoleelever spesielt, men også for mange andre, gjør de
det vanskeligere å skille bokmål fra nynorsk.
Nasjonalbibliotekets
direktør Aslak Sira Myhre mener noen stjeler et språk (se Å stjele et språk), når det radikale bokmålet han selv
skriver nå har tapt terreng. Det er i så fall folk som har tatt språket sitt
tilbake, etter tiår på tiår med statlig styrt radikalisering. For i dag har vi
langt på vei fått språklig demokrati i Norge. Og hva har skjedd når vi endelig
får skrive det som er naturlig for oss, som hele tiden har vært språknormen i
hoveddelen av norsk litteratur og presse? Det viser det seg at riksmålet står
sterkt i hele landet.
«Flere studier fra de siste 20 åra har vist at det er de såkalt
moderate variantene som dominerer i aviser, romaner og lærebøker», skriver
Kjersti Kola. Selv fant hun det samme, bare 16 prosent bruker de radikale,
nynorsknære formene, uavhengig av sjanger eller forfatterens kjønn. De aller
fleste skriver i dag moderat bokmål eller riksmål – i praksis går det ut på
ett.
Vi er ikke mot nynorsk
Riksmålsforbundet
arbeider for god språkbruk i hele Norge. Vi er slett ikke mot nynorsk, våre
nettmøter før norskeksamen engasjerte mange avgangselever både i hovedmål og
sidemål. Asylmottak og frivilligsentraler bruker vår populære norske grammatikk
til språkopplæring og leksehjelp – den finnes gratis på våre nettsider.
Trodde du riksmål
er gammeldags? Vel, det er riksmål du leser nå. Nå og nu ble
valgfritt på riksmål allerede i 1952, og det er 34 år siden du kunne
velge etter og snø i stedet for efter og sne.
Og selvsagt kan du skrive budeia og brygga.
Riksmålet følger den naturlige språkutviklingen i Norge, og er vår mest brukte
skriftspråkvariant – vårt skriftlige folkemål.
(Artikkelen ble publisert i papirutgaven av VG 16. juli 2017.)
